Ego-spilleren

Du har hatt en jævlig dag. En jævlig dag på jobben, skolen eller kurset, og du er endelig på vei hjem. Du aner ikke at dagen er i ferd med å bli enda verre. Det sitter en kvistete ungdom på bussen, og med ham et par røde ører fullstappet med svette ørepropper, alt koblet opp mot en mp3- spiller i den klamme neven. Du vil angre du ikke tok neste buss hjem når spetakkelet er i gang. Du må ikke tro du på noen som helst måte må sitte noe sted i nærheten av denne ungdommen for å ”nyte” den samme musikken om han gjør, å nei, her er det musikk nok for hele bussen. Han har spilt i stykker både trommehinne, stigbøyle, ambolt og øremusling for flere tiår siden, og har ikke innsikt nok til å innse at ikke resten av bussen lider av samme avhengighet om han. Mp3- spiller burde vært kalt ego- spiller spør du meg.

Mp3-spilleren har tatt over for medmenneskelig toveis- kommunikasjon. Vi prater ikke sammen lenger. I gode gamledager var bussturen gjenstand for en prat med en gammel venn eller et positivt møte med en ny bekjent. Jeg setter meg ned på bussen, med et lysegrønt håp om å prate med et nytt menneske. Men det som møter meg er et glassaktig blikk, en vegg av likegyldighet og et par lydtette ørepropper. Jeg konkluderer med at medmenneskelig kontakt er forpurret denne dagen. Jeg kan forresten ikke fatte at disse lydtette proppene ikke er tatt vekk fra markedet, eller at det ikke i det minste er satt en eller annen form for advarselsmerking på. Slik sigarettpakkene truer med død og fordervelse kunne disse proppene true med nesten akkurat det samme. De fjerner jo tross alt siste, dyrebare hørselsrest. Muligheten til å få med seg eventuelle uante farer som skulle dukke opp blir minimert til nærmest mikroskopisk. Jeg nevner i fleng: biler, busser, syklister, sykebiler, andre fotgjengere, eller (i verste fall, tydeligvis,) en gammel venn, eller en ny bekjent, som vil prate på bussen.

Men mp3-spillerne har også gjort hverdagen lettere for noen grupper i samfunnet. For eksempel de eldre. Eldre mennesker har gjennom alle tider sett på ungdommen som en skummel rase. Hvem har ikke sett skrekken i en eldre dames blikk i det hun hvitknoket har knuget om vesken sin ved siden av en radikal ungdom? Vel, i dag er det blitt mye enklere for de eldre å luke ut potensielle ungdomsforbrytere som skuler mot läkerolesken i vesken til gamla. Ungdomsforbryterne sender jo ut en advarsel i god gammel lydalarmstil à la flyalarmene fra krigstida! Musikken hyler ut i fra mp3-spilleren, dermed kan den eldre damen luke ut de som hører på visse sjangere, gå lange omveier og slik unngå langt flere potensielle ungdomsforbrytere! For dette kan de eldre takke mp3- spilleren.

Det er også andre fordeler med dette ekstreme forholdet til musikk i dagens ungdomsmiljøer, det er blitt enklere for ungdommen å finne en knagg å henge sitt forvirrede selvbilde på. I dag er det ideelt å identifisere seg selv i (mer eller mindre frivillige) grupperinger som har oppstått ut i fra musikksmak! Før kom det kanskje an på sosialstatus, klærne dine eller hvor god du var på skolen? Nå betyr musikk betyr så mye mer! Det er lett å ”finne seg selv” og sine venner i musikken i stedet. Og man trenger ikke lenger å ”tenke sjæl og mene”, bare man er stolt av den musikken man hører på og vet hvorfor. Da tas man lett opp i en trygg (eller utrygg) gruppe i ungdomsmiljøet, med mye mindre anstrengelser enn før i tiden.

Man kan si at ungdom og forholdet deres til musikk er som et godt gammeldags ekteskap. Har ungdommen funnet sin smak står han ved den ”til døden skiller de av”. Han pleier forholdet hver dag, gjerne inn i de sene nattetimer, musikken er med ham i sengen og i vanskelig tider i livet. Hver gang det kommer noe nytt er han overlykkelig, men han er like sint og skuffet hver gang musikken ikke har holdt hva den har lovet. Ungdom identifiseres av musikken sin og vil gjerne bli sett med den ved sin side, ofte kan til og med ungdommen og musikken ha lik klessmak slik ektepar noen ganger har matchende grilldresser. De er ikke utro mot sin musikksmak, og hvis de først er det får de sterke reaksjoner fra omverdenen, spesielt andre som har lik musikksmak. Det å skilles fra en musikksmak er en ennå mer opprivende opplevelse. Man må helst fjerne alle bevis etter den gamle musikksmaken, for å kunne komme inn i et nytt ekteskap med blanke ark og fargestifter tell.

Musikkindustrien har grodd seg så langt inn i ungdommens hverdag og hjerter at til og med lærere helt opp på videregående skole kaller musikk på øret for ”tilpasset opplæring”. Men kan grunnen enkelt og greit være at dette er en lettere løsning for lærere enn god gammeldags disiplin? Som å gi datteren eller sønnen sin godteri i butikken i stedet for å kjefte på at ungen maser? Med dette i bakhodet spår jeg en usikker fremtid for dagens ungdom. Når jeg lukker øynene ser jeg et samfunn preget av halvt døve mennesker med utpreget spastiske håndgestikuleringer, jeg snakker ikke om rappere, men om fremtidens gamlinger. Om 50- 60 år har ungdommen i dag hørt så mye på mp3- spillerne sine at de har mistet store deler av hørselen og må gå med høreapparat. Men fortvil ikke kjære ungdommer – høreapparatet har selvfølgelig fått innebygd mp3- spiller! Jeg ser også et gamlehjem fylt til randen av rastløse gamlinger og helsepersonell med omarbeidede rutiner for å passe på en ny type brukergruppe. I kveldsstellet tas mp3- spilleren ut på lik linje med gebisset, hvorpå den blir lagt til opplading på nattbordet. Ved middagsbordet blir herr Andersen bedt om å skru ned mp3- spilleren slik at fru Halvorsen skal høre sin musikk bedre.

Er det en slik pensjon dere ungdommer vil ha? Ingen småprat ved kaffekoppen, ikke høre lyden av den første gjøken om våren? Det eneste du er kjent som fra ungdomstiden er bussterrorist med volum 100 på ego- spilleren som lå trygt i den klamme neven. Hvor den har ligget siden. Nei, jeg tror ikke ungdommen vil ha det slik, men for sikkerhetsskyld har jeg kjøpt meg en ego- spiller selv. Jeg vil ikke være den eneste på gamlehjemmet uten mp3- spiller!