Om ungdom og musikk

Ego-spilleren

Du har hatt en jævlig dag. En jævlig dag på jobben, skolen eller kurset, og du er endelig på vei hjem. Du aner ikke at dagen er i ferd med å bli enda verre. Det sitter en kvistete ungdom på bussen, og med ham et par røde ører fullstappet med svette ørepropper, alt koblet opp mot en mp3- spiller i den klamme neven. Du vil angre du ikke tok neste buss hjem når spetakkelet er i gang. Du må ikke tro du på noen som helst måte må sitte noe sted i nærheten av denne ungdommen for å ”nyte” den samme musikken om han gjør, å nei, her er det musikk nok for hele bussen. Han har spilt i stykker både trommehinne, stigbøyle, ambolt og øremusling for flere tiår siden, og har ikke innsikt nok til å innse at ikke resten av bussen lider av samme avhengighet om han. Mp3- spiller burde vært kalt ego- spiller spør du meg.


Mp3-spilleren har tatt over for medmenneskelig toveis- kommunikasjon. Vi prater ikke sammen lenger. I gode gamledager var bussturen gjenstand for en prat med en gammel venn eller et positivt møte med en ny bekjent. Jeg setter meg ned på bussen, med et lysegrønt håp om å prate med et nytt menneske. Men det som møter meg er et glassaktig blikk, en vegg av likegyldighet og et par lydtette ørepropper. Jeg konkluderer med at medmenneskelig kontakt er forpurret denne dagen. Jeg kan forresten ikke fatte at disse lydtette proppene ikke er tatt vekk fra markedet, eller at det ikke i det minste er satt en eller annen form for advarselsmerking på. Slik sigarettpakkene truer med død og fordervelse kunne disse proppene true med nesten akkurat det samme. De fjerner jo tross alt siste, dyrebare hørselsrest. Muligheten til å få med seg eventuelle uante farer som skulle dukke opp blir minimert til nærmest mikroskopisk. Jeg nevner i fleng: biler, busser, syklister, sykebiler, andre fotgjengere, eller (i verste fall, tydeligvis,) en gammel venn, eller en ny bekjent, som vil prate på bussen.


Men mp3-spillerne har også gjort hverdagen lettere for noen grupper i samfunnet. For eksempel de eldre. Eldre mennesker har gjennom alle tider sett på ungdommen som en skummel rase. Hvem har ikke sett skrekken i en eldre dames blikk i det hun hvitknoket har knuget om vesken sin ved siden av en radikal ungdom? Vel, i dag er det blitt mye enklere for de eldre å luke ut potensielle ungdomsforbrytere som skuler mot läkerolesken i vesken til gamla. Ungdomsforbryterne sender jo ut en advarsel i god gammel lydalarmstil à la flyalarmene fra krigstida! Musikken hyler ut i fra mp3-spilleren, dermed kan den eldre damen luke ut de som hører på visse sjangere, gå lange omveier og slik unngå langt flere potensielle ungdomsforbrytere! For dette kan de eldre takke mp3- spilleren.


Det er også andre fordeler med dette ekstreme forholdet til musikk i dagens ungdomsmiljøer, det er blitt enklere for ungdommen å finne en knagg å henge sitt forvirrede selvbilde på. I dag er det ideelt å identifisere seg selv i (mer eller mindre frivillige) grupperinger som har oppstått ut i fra musikksmak! Før kom det kanskje an på sosialstatus, klærne dine eller hvor god du var på skolen? Nå betyr musikk betyr så mye mer! Det er lett å ”finne seg selv” og sine venner i musikken i stedet. Og man trenger ikke lenger å ”tenke sjæl og mene”, bare man er stolt av den musikken man hører på og vet hvorfor. Da tas man lett opp i en trygg (eller utrygg) gruppe i ungdomsmiljøet, med mye mindre anstrengelser enn før i tiden.


Man kan si at ungdom og forholdet deres til musikk er som et godt gammeldags ekteskap. Har ungdommen funnet sin smak står han ved den ”til døden skiller de av”. Han pleier forholdet hver dag, gjerne inn i de sene nattetimer, musikken er med ham i sengen og i vanskelig tider i livet. Hver gang det kommer noe nytt er han overlykkelig, men han er like sint og skuffet hver gang musikken ikke har holdt hva den har lovet. Ungdom identifiseres av musikken sin og vil gjerne bli sett med den ved sin side, ofte kan til og med ungdommen og musikken ha lik klessmak slik ektepar noen ganger har matchende grilldresser. De er ikke utro mot sin musikksmak, og hvis de først er det får de sterke reaksjoner fra omverdenen, spesielt andre som har lik musikksmak. Det å skilles fra en musikksmak er en ennå mer opprivende opplevelse. Man må helst fjerne alle bevis etter den gamle musikksmaken, for å kunne komme inn i et nytt ekteskap med blanke ark og fargestifter tell.


Musikkindustrien har grodd seg så langt inn i ungdommens hverdag og hjerter at til og med lærere helt opp på videregående skole kaller musikk på øret for ”tilpasset opplæring”. Men kan grunnen enkelt og greit være at dette er en lettere løsning for lærere enn god gammeldags disiplin? Som å gi datteren eller sønnen sin godteri i butikken i stedet for å kjefte på at ungen maser? Med dette i bakhodet spår jeg en usikker fremtid for dagens ungdom. Når jeg lukker øynene ser jeg et samfunn preget av halvt døve mennesker med utpreget spastiske håndgestikuleringer, jeg snakker ikke om rappere, men om fremtidens gamlinger. Om 50- 60 år har ungdommen i dag hørt så mye på mp3- spillerne sine at de har mistet store deler av hørselen og må gå med høreapparat. Men fortvil ikke kjære ungdommer – høreapparatet har selvfølgelig fått innebygd mp3- spiller! Jeg ser også et gamlehjem fylt til randen av rastløse gamlinger og helsepersonell med omarbeidede rutiner for å passe på en ny type brukergruppe. I kveldsstellet tas mp3- spilleren ut på lik linje med gebisset, hvorpå den blir lagt til opplading på nattbordet. Ved middagsbordet blir herr Andersen bedt om å skru ned mp3- spilleren slik at fru Halvorsen skal høre sin musikk bedre.


Er det en slik pensjon dere ungdommer vil ha? Ingen småprat ved kaffekoppen, ikke høre lyden av den første gjøken om våren? Det eneste du er kjent som fra ungdomstiden er bussterrorist med volum 100 på ego- spilleren som lå trygt i den klamme neven. Hvor den har ligget siden. Nei, jeg tror ikke ungdommen vil ha det slik, men for sikkerhetsskyld har jeg kjøpt meg en ego- spiller selv. Jeg vil ikke være den eneste på gamlehjemmet uten mp3- spiller!

Om å miste noe når man ikke vil miste noe...

08.juni 2008 Et kåseri om den gangen jeg mistet brillene mine, og om hvordan man tyr til desperate tiltak for å få tak i ting man mister

Hvor er, hvor er, hvor er brille?

Mine briller har en tendens til å liksom hoppe fra hverandre. Dele seg. Den ene skruen, på venstre side, pleier å sprette ut av plassen sin. Helst når det minst passer å ha brillene sine i tre biter da selvfølgelig, som på eksamen på torsdag. Med tre biter mener jeg en stang, en minimalt liten skrue og resten av brillen. Noe uhåndterlig kan jeg love. Eneste sjanse er å ha venninner med lange negler. Selv er jeg en uforbederlig neglebiter, som ikke kan drømme om å skru inn en tre millimeters skrue med noen negl. Noen gang.

Det finnes meget ubeleilige tidspunkt å få brillene i tusen biter (eller tre da). For eksempel når man har gym. Ute i skogen. Når man har jogget for livet (etter blodsmaken i kjeften å dømme). Og når man i tillegg har måttet vasse seg gjennom en vanndam som når over livet og blitt både svett, kald og sliten. Akkurat i et slikt tilfelle var det brillene mine fant det for godt å dele seg, for så å flykte ut av lommen min. Tilbake sto jeg, gymlæreren og en venninne, la oss kalle henne Audny. Det var snakk om knapt 40 meter skogsvei hvor de kunne ha flyktet. Vi var tre personer. Og jeg hadde satt på meg et par ganske harmløse briller akkurat den dagen. Oddsene var på vår side.

Jeg gikk frem og tilbake i skogen. Glante og glante. Til mitt eget forsvar var jeg jo noe avvæpnet i denne kampen. Jeg mener, det er jo en grunn til at jeg har briller i utgangspunktet, ikke sant? Jeg trodde jo at det ville hjelpe med Audny og gymlæreren, men nei. Etter ti minutter begynte alle tre å bli ganske desperate. Jeg hadde begynt å krabbe etter bakken etter de første fem minuttene i håp om å fange opp et glimt av brillene. Audny begynte, etter å ha gått de samme 40 meterne sikkert 20 ganger, å tenke alternativt. ”Kanskje ser vi feil sted?” utbrøt hun og begynte å glane oppetter trærne i stedet.

Jeg har opplevd å miste ting på helt utrolige måter og helt utrolige steder. Mamma har gitt opp å være oppgitt. Men denne overnaturlige evnen til å miste ting har i hvert fall gjort meg rimelig overtroisk. Jeg tror både på parallelle univers med samlemani, små nisser/menn som bygger byer av tingene mine. Og sist, men ikke minst, min mest brukte unnskyldning; romvesener. Romvesener har virkelig vært den eneste naturlige forklaringen i blant. Da kan du tenke deg.

Men tilbake til historien om brillene. Audny hadde altså begynt å se etter potensielle trær med brillefetisj. Gymlæreren var utrøttelig frem og tilbake på de velkjente 40 meterne. Etter å ha sterkt vurdert feer som en forklaring, kom jeg på en innmari god idé. Jeg skulle utforske min 6. sans! Etter mye inspirasjon fra tv-showet med samme navn, satte jeg i gang min indre radar. Jeg strakk armene til hver sin side, lukket igjen øynene og pustet rolig inn skogluften. Jeg kjente en imaginær tråd bre seg ut fra brystet. Begynte å gå mot punktet hvor denne tråden trakk meg. Inni meg jublet jeg. Jeg visste vel at jeg hadde en 6. sans! Da jeg trodde jeg var på vei til å bøye meg ned for å plukke opp brillene, møtte jeg et tre med panna først. Og gymlæreren hylte 30 meter lenger bort. ”Jeg fant dem! De lå under noe brennesle her borte!” Søren. Det var den 6. sansen! Men vi fant i det minste brillene mine.

Hvis du også er typen som ikke finner tingene dine når du helst skulle hatt dem, det er alltids verdt å prøve seg på en 6. sans. Ikke la deg skremme av min mangel på intuisjon og indre stemme. Ikke gå helt vekk i fra nisser, små menn, feer eller romvesen heller. Et sted der ute finnes de. Og hvis nettopp du skulle være en slik liten nisse som leser denne vloggen, vær så snill og lever tilbake sommerskoene mine før sommeren er over! Forresten. Nå skal jeg skaffe meg en liten brilleskrutrekker. Jeg skal ha en fast dag for å stramme det lille beistet av en skrue heretter. Så da vet du hva jeg gjør på søndager!



Vel, vi vlogges vi?
Turi Marte

PS. Denne overskriften kan du synge med på! Melodi: ”Hvor er, hvor er, hvor er skygge?”, fra Bjørnen i det Blå Huset. Kan med hell byttes ut med en hvilken som helst annen ting.

Vevlogg

22.mai 08 For å introdusere denne bloggen, komme i gang rett og slett.

Verdensveven

I norsktimen i går (nei Martin, jeg skal ikke herme etter deg, men) så leste vi kort om det velkjente og fantastiske fenomenet blogging.
Som skjer på internett, eller som vi sier i Norge: Verdensveven. Forresten, sier vi egentlig noen gang Verdensveven?! Jeg lo rett ut i norsktimen når Verdensveven ble tatt opp. “La oss surfe på veven” – gode, gode norskspråket.
Og la meg sitere vår velinformerte norskbok, Signatur 2, i dens forklaring på norsk blogging:

“Ordet blogg er en forkortelse for det engelske ordet “web log” (her må jeg dytte inn – for en fantasisk god lærebok – er ikke web log TO ord?!), "vevlogg. Det er også blitt venlig blant norske bloggere å bruke ordet “vlogg”, som er en forkortelse for nettopp vevlogg."

Ja, jeg synes det er fantastisk når norskbøker og andre læremidler skal lære oss om ting som strengt tatt vi elever kan best. Og jeg håper virkelig, kjære vevleser, at du ser humoren her, for når har vel noen bloggere sagt “vi vlogges” i bloggen sin?

Vel, her i denne Vloggen vil jeg skrive litt om finurlige, teite ting som jeg ofte ler av i hverdagen. Legge ut litt bilder av for patetiske plakater og skrivefeil og ta opp temaer som er morsomme. Le sammen med meg, hvis du har samme humor. Legg gjerne ut noen morsomme saker selv – alltid gøy å le av fiffige løsninger og hendelser i hverdagen.

Vel, vi vlogges vi?
Turi Marte

Vlogg

Følges av 14 medlemmer.

Sitat fra Signatur (vg2 norskbok): "Det er også blitt vanlig blant norske bloggere å bruke ordet “vlogg”, som er en forkortelse av vevlogg." Mer om sonen

Origo Vlogg er en sone på Origo. Les mer
Annonse